- http://mosjonisten.com/ – http://espenringom.no/ -

Da jeg kom i mål under Berlin Maraton 30 September i fjor smilte jeg fra øre til øre. Jeg hadde løpt mitt livs beste maratonløp og alt kjentes så utrolig lett! Pers med åtte minutter og under 2:50 som en bonus! Banketten ble også en av de artigste “after-race” kveldene jeg noen gang har opplevd. Kanskje fordi vi traff disse gale finnene? kanskje fordi alle hadde persa? Eller var det fordi sola varmet ansiktet og pilsen skvulpet rundt i kroppen?

Vanligvis er man lite sugen på noe nytt maraton rett etter et løp. Etter Berlin la jeg umiddelbare planer for neste! Når det gikk så lett å løpe 2:49 kom det til å bli enkelt med 2:45 i april… Trodde jeg da….

Tiltross for en meget god treningsvinter visste jeg at 2:45 ville være urealistisk etter halvmaraton i Haag. 1:19:41 er rett og slett ikke godt nok til å kunne lukte på sub 2:45 mente McMillan. Han mente sub 2:48 kunne være realistisk – og jeg var enig!

Da vi ankom Rotterdam tok vi inn på hotellet som lå kun et par hundre meter fra start/mål. På vei ut traff vi Silja og Tim som også skulle løpe i Rotterdam. De var ikke alene om det altså. Totalt var det 51 nordmenn som hadde tatt turen til Holland for å perse!

Etter et par burgers og cola med Strupstad og Bengt var vi klare for å hente startnummer.

Her får Runar siste instrukser og informasjonen “Remember, it will be 20 degrees tomorrow!” fra teamet som delte ut startnummer.

New Balance hadde også satt opp en skriblevegg for anledningen. Meg bekjent var det ingen nordmenn som hadde tatt seg tid til å skrible. Kanskje DETTE var grunnen til “kollektiv norsk sprekk i Rotterdam” som kondis.no skrev for et par dager siden?

Ca 15 timer før start var ti av de 51 påmeldte nordmennene på vei til Vapiano for å spise pasta. Her ser du Johan som gliser av en skrøne ikledd en fet løpejakke han fikk tak i under påskeferien i Kenya.

Maten på Vapiano var god, problemet var bare at halvparten av byens maratonløpere hadde samme plan som oss. Dette førte til ekstremt lang ventetid på pastaen.

Når blodsukkeret er på bånn kan pizza bli mer fristende. Her var køen adskillig kortere og flere av oss gikk for det alternativet istedenfor. På bildet ser du Bengt på vei tilbake med pizzaen sin.

Under oppvarmingen før start kjentes kroppen bra ut! Det hadde regnet tidligere på dagen og det var ikke mer enn maks 10-12 grader. Et perfekt maratonvær!

Trua på pers var stor! Jeg så for meg passering halvmaraton litt raskere enn Berlin (1:22:59) og jeg hadde pugget passeringstidene til sluttiden 2:48:48. Dette ville isåfall gi meg en pers på 45 sekunder. Dette gir akkurat fire blank på kilometern og det ble lett å huske passeringstidene underveis.

Jeg hadde en god følelse de første 10km og synes selv jeg løp forholdsvis billig frem til halvmaraton. Passerte på 1:22:41 på egen klokke. Jeg hadde nå hatt en snittfart på 3:55 og i teorien kunne jeg gå opp 10sek på kilometern og fremdeles klare målet.

Det er stor forskjell på hel og halv. Etter 25km startet beina å bli vonde og farten dalte litt. Jeg begynte nok å få litt vondt i viljen også. Ved 30km lå jeg fremdeles ett minutt foran skjema til pers men jeg hadde mista all trua på at det ville gå. Da forsvant nok en del av motivasjonen til å ligge å presse også.

Litt vemodig justerte jeg farten ned og ble liggende å vente på at Johan, Trond og Runar skulle passere meg… og det gjor de..

Først ute var Johan. Han synes jeg så litt skadeskutt ut opp den siste brua. Jeg heiet videre på han. Ved 30km passerte Trond og et par kilometer senere var det Runars tur til å passere.

Selv tok jeg igjen en triatlet på 34km som også hadde gått på en smell. Vi snakket litt om hvor smellen hadde kommet og hva ambisjonene hadde vært.

Akkurat der og da føltes det bra å justere ned farta og jeg innbilte meg at jeg skulle klare å komme meg til mål ganske lett og billig. Der tok jeg feil… igjen! Ved 38km og inn var beina blitt helt stokk stive og min dårligste kilometer ble registrert fra 40-41km på 5:06.. Kanskje ikke kjempesprekk som jeg uttalte etter løpet på MMS bloggen, men selv har jeg sjeldent gått noe mer enn 20sek opp pr km på maraton tidligere. Da jeg så det stod 1000m igjen på asfalten fant jeg ut at jeg kunne bruke 7 min på siste kilometer og løpe sub3. Jeg økte derfor farten og kom inn på 2:57 – omtrent 10 minutter bak målet.

Da jeg krysset mål fikk jeg øye på Trond også. Han hadde også fått problemer på slutten og det skulle vise seg at vi lå omtrent i samme fart på slutten uten å se hverandre. (Foto: Silja Svanstrøm Amundsen)

Bjørn Ivar lå flere minutter foran skjema til sitt første sub 2:30 løp men også han fikk det på slutten og det ble stang ut. (Foto: Silja Svanstrøm Amundsen)

John Henry lå også an til en bedre sluttid en rett over 2:30, men kanskje han holdt litt igjen siden han skal løpe 100km VM om to uker? (Foto: Silja Svanstrøm Amundsen)

Det skulle vise seg at det var ikke bare jeg som hadde fått problemer.  Jeg fikk inntrykk av at de fleste norske løp med positiv splitt som var større enn normalt. Johan var vel en av de få som persa, mens Bengt brøyt etter 25km.

Martin KO hadde også håpet på en bedre sluttid og her forklarer han kanskje hva som gikk galt?

Tiltross for at de fleste ikke klarte å oppnå den tiden de var ute etter var stemningen god etter løpet. Det var blitt opp mot 20 grader og sola varmet godt på uteserveringen.

Som du ser planlegger Bjørn Ivar neste sub 2:30 løp allerede her. Jens K var en av de som måtte stå av i dag. Ifølge kondis sin artikkel var han “for feit og for dårlig trent” ifølge seg selv. Knallhardt! =)

Men det ble ikke stang ut for alle! Øyvind åpna på 1:29 og løp sitt første sub 3 løp! Grattis! Knut Eric løp sitt første asfaltmaraton og har derfor mange PBer i vente!

Jeg vet ikke helt hva som gikk feil for min del. Jeg kan hverken klandre været eller vinden.
“Det er tross alt en utendørsidrett vi driver med” sier John Henry.
Så lenge man sprekker på slutten kan man alltids klandre åpningsfarten, men jeg følte det var en forholdsvis grei åpning (det er lov å være uenig i det).

Men istedenfor å sitte å klekke ut teorier er jeg mer sugen på at beina skal restitueres slik at jeg kan oppleve nye eventyer i løpeskoene igjen.

Det er kanskje akkurat dette som er fascinasjonen med maraton. Det er alltid så mange usikkermomenter og du vet aldri hvordan det vil gå.

Enten så går det bra, eller så går det over..

Mer fra Rotterdam kan du lese hos kondis.no eller på skvidar.no
___________________________________________________________________________

18

0