Oppsummering Menorca

Dæven. Denne uka har gått FORT! Da snakker vi ikke om tempoet på stiene, fordi der har de gått veldig rolig =)

Menorca er uten tvil den destinasjonen jeg har vært på som egner best for hiking, løping og stisykling. Nå har jeg riktignok ikke vært på Lanzarote så jeg aner ikke hvordan det er der nede.

Ulempen med destinasjonen er vel at det er et typisk “sommersted” og det er fryktelig varmt å løpe når det er 30 grader i skyggen. Man kan riktignok få en del skygge inne på stiene, spesielt de som ligger litt inne i skogen. Hvis du befinnet deg i åpent landskap og sola steker blir det fryktelig varmt. Man må da legge øktene til enten tidlig om morningen (ikke vært så flink til det) eller etter kl 1800.

Kvalitet var fint å løpe om morningen.

Fordelen er at det alltid er en strand i nærheten av kyststien. Jeg har flere ganger tatt en pause i økta for å ta en dukkert. Jeg er jo tross alt på ferie, så jeg har ikke dårlig tid med å flytte meg fra A til B.

Flyturen ned er jo også ganske kort. Litt over 3 timer er ikke ille. Menorca er vel egentlig best egnet for de som liker å bevege seg litt iløpet av ferien. Jeg hadde planer om å leie sykkel her nede også – men det ble bare med tanken.

Boka jeg leser heter RUNNING WITH KENYANS og ble anbefalt i kommentarfeltet. Handler om en hvit brite som løper halvmara på ca sub 1:30 som reiser til Kenya for å trene løping. Egentlig litt kult å gjøre når nivået hans er såpass lavt ift kenyanerne. Men han lever ivertfall ut drømmen sin da =).

Har hatt det bra men skal bli digg å RUNNING WITH NORWEGIANS også. Man blir veldig bortskjemt når man løper de fleste øktene sammen med andre. Kilometerne blir gratis og selskapet er som regel godt!

Til neste år skal jeg få lurt med meg noen andre ned hit – jeg reiser gjerne tilbake og spesielt til den prisen! Greia er vel å få turen før fellesferien.

Når du våkner klokka 0530 om mårran og gleder for deg at du skal løpe tusinger – ja da er du nerd! Kl 0630 var jeg igang langs havna på Cala Galdana. Det var et flott løpevær. Sola var ikke oppe. Jeg var alene i gatene. Alt jeg kunne høre var min egen pust og lyden av Asics Tarther som fraktet meg fremover raskt men presist på asfalten. Da jeg var ferdig hadde jeg et stort smil rundt munnen. Jeg tok av meg skoa og kasta meg i sjøen. Med en skikkelig godfølelse dro jeg hjem for å spise frokost. En lys baggis med ost og skinke. Det jeg ikke har fortalt de som har gitt meg kredz for denne økta så tidlig – var at jeg putta opp i en pose snus og la meg til å sove rett etterpå.

Et par timer etterpå våknet jeg og gjor meg klar for å utforske øya. Se på kartet over. Jeg bor i Cala Galdana og jeg bestemte meg for å løpe til Ciutadella. Denne øya er ikke særlig utbygd. Jeg tipper det er 95% natur og 5% med boliger/tettsteder. Kanskje mindre.

Det var 29 grader. Totalt overskyet. Derfor var jeg så lur at jeg tenkte at jeg ikke trengte solfaktor. Det var en deilig vind som gjor løpeforholdene enda mer optimale når man skal kose seg. Det tok ikke lang tid før jeg møtte en del andre som skulle på tur i dag. Menorca er et paradis for hikers, runners og terrengsyklister.

Turen gikk på grus. Den gikk på asfalt. Denne veien er like smal som en gangsti, alikevel er det en bilvei.

Det var masse å se på i naturen mens man løp tvers over øya.

Kilometerne gikk FORT, mye raskere enn vanlig langtur tempo. Jeg koste meg. Jeg fotograferte slanger. Jeg hadde musikk på mobilen som sprengte de stakkars mobilhøytalerne mens gresshoppene prøvde å overdøve lyden.

Jeg tok meg til og med tid til å ta et bilde av meg selv. Livet var topp!

Etter 10km. Omtrent midt på øya dukka det opp en kirke. Her så jeg også noen turister for første gang. Riktignok kom de med bil. Ikke så mye kredz da.

Lukten av griser, kuer og bondeland var ganske intens. Jeg var tross alt på landsbyda. Tenk deg bondeland lukta i nesten 30 grader i skyggen. Priceless!

Broren min Lars synes det er så komisk å lese her inne. Han har et poeng. Jeg legger ut et bilde og da må jeg skrive noe under. Oj, se det fine huset over da! Ja, da fikk jeg til litt tekst her også.

Nå var det ikke langt igjen til destinasjonen… mmmmm.. Bacon…

Og etter 16,5km var jeg faktisk fremme. Tettstedet var ikke så mye å skryte av. Vel, jeg utforska ikke så mye heller da. Jeg fylte på med vann.

Deretter satt jeg meg ned på en benk i håp om at hanen skulle gi fra seg noe lyd.(det gjor den ikke). (nok en tekst jeg bare måtte skrive. Nå har ivertfall bror noe å le av)

Her er forresten sekken jeg løp med. Det er en fantastisk løpesekk fra salomon med mulighet for 1,5liter veske.

Da jeg skulle hjem dro jeg opp kartet. Jeg ble stående i en rundkjøring og titte. Da kom det to syklister. Jeg pekte på en grusvei og spurte på min perfekte lillehammer engelsk:

“Do this road go anywhere?” (med gudbrandsdøls dialekt)

Typen på syklen så forbauset på meg. Han rista litt på hue. Så titta han på dama og sa.

“Ta å svar han du Turid”

Da skjønte jeg at de var norske.

“Ahh, dere er norske ja!”

Da responderte han.

“Ah. Hei, er du svensk du?”

Det var et hyggelig par, men jeg skjønte jo raskt at “språk” kanskje ikke var hans største lidenskap og hobby. De hadde vært og syklet langs øya og vi pratet om veivalget mitt. Jeg hadde nemlig tenkt å prøve en alternativ vei hjem. I følge mine kalkulasjoner ville turen kanskje bli på 28km og ikke 33km hvis jeg løp samme løypa tilbake. Oj oj! For en tabbe det skulle bli.

Etter litt knoting fant jeg den superlure veien jeg skulle ta hjem. Problemet var at nå forsvant skyene og sola kom opp. Tempraturen steg betraktelig og det begynte virkelig å bli tungt å løpe. Jeg telte ned hver eneste kilometer. Da jeg traff 23km begynte jeg å gå litt tom. Det var kanskje saltbristen jeg var mest bekymret over. Heldigvis hadde jeg kart og hadde bestemt meg for å ta tidenes snarvei. Se rød stripe på planlagt rute.

Da sola stekte som det værste tok jeg det enda mer rolig. Jeg sparte på vannet i sekken og måtte ta en slurt ganske ofte. Ta en titt på krussedullen midt på kartet. Her var det nemlig et veiskille. Som du ser går den røde streken ned mot CALA GALDANA. Det var der jeg bodde så det var jo helt perfekt. Da jeg traff 30 km så stoppa veien. Det var ikke mer vei. Det var privat eiendom. Veien var muret inn og hadde en diger port. Det var piggtråd og eiern hadde limt knust glasskår overalt slik at man ikke skulle komme seg over. Da ble jeg faktisk litt oppgitt. Jeg var sliten. Jeg var varm. Det var ikke mye veske igjen i sekken og jeg derfor hadde jeg ikke så mye annet valg enn å starte å backtracke via den blå linjen.

Denne sløyfa her løp jeg altså to ganger. Man ser det kanskje ikke på bildet men det var en heftig stigning. Her var det hverken hus eller mennesker. Ingen biler. Siden jeg begynte å bli så tom som jeg gjor fant jeg ut at det lureste var å begynne å gå. Da jeg fikk backtracket til punktet mot FERRIERS var det “bare” 8 km igjen og de gikk jeg.

Denne veien var ganske krevende teknisk, så det var like greit å gå. Det var riktignok masse å se på.

Siden jeg var ganske oppgitt over min egen situasjon tok jeg ikke så mange bilder på denne strekken men jeg kom meg til FERRIERS som var nærmeste tettsted og 7km unna der jeg bodde.

Da jeg kom til byen dro jeg ned på taxiholdeplassen. Jeg spurte han taximannen om hvor mye han skulle ha til CALA GALDANA. Vi ble enig om pris og jeg sa jeg skulle bare skifte først.

Han tittet på meg og sa:

“Do you work with construction?”

Jeg ble litt forbløffet og spurte “Why?”

Han pekte på tskjorten min. Jeg tittet ned. Ja, man kunne virkelig tro at jeg gjor det. Den røde tskjorta var full av salt akkurat som det skulle vært murpuss. Jeg børstet det av og skifta.

Når det ble over 53 km i går så lurer du kanskje på hva jeg har gjort i dag?

Jo, det skal jeg si deg. Jeg har vært på stranda. Ligget i strandkanten. Drukket øl og kost meg. Har løpt 0km. I mårra skal jeg løpe igjen, men denne gangen skal jeg ikke ta noen “snarveier”.

Siden jeg skulle reise til Menorca bare 12 timer etter jeg kom hjem fra Karlstad så ble det ingen bankett! Det er jo litt trist å perse på 10km og ikke engang kan ta seg en øl for å feire – men på flyet hadde de en super digg LAGER fra “New York” (brygget i danmark) så da ble det en minibankett der.

Jeg befinner meg nå i Menorca. En øy jeg ikke engang hadde hørt om for to uker siden. Så hvordan havna jeg her? Jo, først så fant jeg ut at jeg skulle løpe Midnight Sun Marathon i Tromsø. Etter å ha sjekket hotell og flypriser fant jeg ut at turen kom på 5000. Det gadd jeg ikke. Så da tenkte jeg heller å bruke de penga å reise til Nice i fem dager. Så la jeg den planen – og to timer etterpå trykket jeg på “bestill” knappen på en uspesifisert reise til Menorca for 1800kr med lovnad om eget bad/toalett og slippe å dele med noen.

Siden det ble bankett og hviledag i går fikk jeg ikke sjekka ut forholda før i dag. Morgenjogg er super måte for å orientere seg. Det er MYE stier og grusveier her nede. Jeg fant en flott kupert runde som gikk til en øde strand.

Menorca har visstnok 120 strender og de fleste av disse ligger veldig øde til. Dvs, du kan ikke kjøre bil dit. Nærmeste parkeringsplass kan være flere kilometer unna så må man gå/jogge/sykle til stranda. Perfekt for meg!

På bildet over er du også en anna kar som er ute å løper morgenjogg!

Etter et par late timer i sola fylte jeg opp drikkesekken og la ut på dagens andre tur midt på dagen. Jeg vet ikke hvor varmt det er her nede, men det var nå ivertfall spådd ca 27-30 grader. En svak vind gjor at det var ganske digg å løpe i dag. Dessuten var det litt overskyet også. Det gikk vel med over 2l vann på turen så denne sekken er kanon!

Uansett. Rundt hele Menorca går det en sti/markaspor som heter Cami de Cavalls. Den er på hele 185km. En gang i året arrangeres det et ultraløp hvor de løper hele runda på 185km.

Her er starten av partiet jeg løp i dag. Etappe 13 var det.

Det var mange fine utsiktspunkter langs løypa.

Løypen kunne også by litt diverse hindringer.

Her har du et kjærestepar som er på vei til en av de øde strendene man passerte langs løypa.

Kanskje den ikke var så øde alikevel – det var nok folk der ivertfall =)

Løypa kunne også by på informative skilt. Hva er vitsen liksom? Du løper på en vei så skilter de med at man både kan ta venstre og høyre. Er ikke det ganske innlysende igrunn?

Hele løypa er forresten merket på denne måten her. Markeringene kommer ganske ofte – så tiltross for at jeg har norges dårligste retningssans så tror jeg ikke jeg skal rote meg så mye bort. Og om jeg gjør det så blir det jo bare bonuskilometer! Win-Win!

Nok et utsiktpunkt fra dagens tur. Etter 10-12 km på sti måtte jeg løpe litt asfalt. Jeg har nemlig litt vonde akilles akkurat nå. Når man løper på sti blir det jo litt forfotløping. Det er ikke helt optimalt for akilles.

Jeg løp derfor noen kilometer på ME22 – som faktisk er merket for hver eneste kilometer. Lurer på om løypa er kontrollmålt =)

Det ble en tur langs havna. Her har jeg funnet en rett strekke hvor jeg kan løpe intervaller på. Lurer på om det ikke blir noen tusinger i mårra tidlig!

Mr Sommerfugl koser seg også i sola.

Siden jeg reiste uspesifisert så var jeg jo litt spent på hvordan jeg kom til å bo! Joda, jeg slapp å dele med noen andre. Teltet i blått er teltet jeg fikk tildelt for denne uken.

Neida, leiligheten jeg fikk var bra den! Tre sengeplasser hadde den også. Bildet over er tatt fra en campingplass, så det er jo mulig å reise superbillig til Melorca også! Hvorfor ikke?

Jeg endte opp med å kjøpe et kart over øya. Nå skal jeg sette meg ned for å planlegge morgendagens tur.

Og ja – det er digg å være på ferie!