Veddemålet!

For to år siden spurte en kompis av meg om jeg noen gang skulle gå noe skirenn? Jeg bare lo og sa at det kunne jeg faktisk sverge på at jeg aldri kom til å gjøre.

Hvordan ei kasse øl til en verdi av skralle 400kr kan endre mening totalt er egentlig litt rart. Når man også tar med i betraktning at jeg ikke drikker noe særlig “industriøl” som Christopher kaller det gjør ikke det saken bedre. Det er kanskje ikke kassa i seg selv som er det viktigte. Jeg tror det er målsetningen og unnskyldningen “jeg har et veddemål” som er drivkraften. Da har jeg noe konkret å jobbe mot – også skal jeg selvsagt vinne den kassa da – tiltross for at jeg ikke er noe glad i innholdet. Ikke misforstå, jeg er glad i øl – men pilsner på boks synes jeg er nitriste greier.

Det var faktisk et veddemål som var en av grunnene til at jeg startet å løpe også. Jeg startet å løpe tidlig i 2008 og nesten med en gang inngikk jeg et veddemål med Tor Egil. Jeg skulle løpe 350km på 10 uker og han skulle sykle det dobbelte i samme periode. Jeg løp på meg alle belastningsskader du klarer å tenke deg men 350km ble det! 35km i uka var helt sinnsyke mengder husker jeg – kanskje ikke så rart når snitturen lå på ca 5km.

“Det regner og klokken har passert 22:00. Det er fredag og det er på tide å teste den nye klokken.
Med en biff i magen kjører vi den korte runden bare for å teste klokken. 3,9km på 23:51 min.”

Dette er et utdrag fra første løpeøkt jeg loggførte rundt perioden jeg inngikk veddemålet.
Nå får man kanskje inntrykk av at jeg er knallhard og gjør alt for å vinne disse kassene med udrikkelig pils. Jeg taper de like lett også. Å trene styrke to ganger i uka i to måneder i slutten av 2012 gikk rett og slett ikke. Det var så utrolig kjedelig at den siste økta alltid ble utsatt til søndag. Det var ikke noe moro, dermed var det heller ingen vits. Kasse tapt!

Jeg husker enda den søndagen jeg kom hjem fra Halden Ultraintervall. Jeg hadde løpt 8x10km iløpet av et døgn og var så sliten at jeg skjønte knapt hvem jeg var. Styrkeøkt frista ikke veldig da. Lurt å utsette økta til søndagen. Lurt Espen. Lurt! Verste av alt, jeg tok den! Det var faktisk en pinnekjøtt middag som vippet meg av veddemålet. Det var søndag igjen og jeg ble invitert på pinnekjøtt. Pinnekjøtt slår alt! Det er DIGG det!
Nå vedder vi ikke bare kasser da. Det nye er å vedde middager på både mine og andres resultater. Derfor fikk jeg spandert to herlige 50 euros måltider på Gran Canaria. Jeg vedda også med bruttern at den nye “skokroken” min skulle være super ryddig i minst en måned, men han kunne allerede innkassere premien etter et uanmeldt besøk kun få dager etter. Jeg mente han var veldig streng!!
Når det gjelder ski så kjøpte jeg mitt første par i voksen alder i 2009. Nivået og ambisjonene var ikke fryktelig høye så jeg brukte ikke så fryktelig mye tid på prepp. Dette synes nok noen var litt festelig så jeg havnet nederst på forsiden ti VG.no
I bloggposten min skrev jeg:
“Du er kanskje en av de som bruker lang tid og flere hundre på prepp av skiene? Jeg også prepper de på min måte. Når sesongen er ferdig setter jeg skiene på balkongen uten å fjerne gammel smørning. Iløpet av sommeren tar sola og varmer smøringen og de blir da “preppet” på denne måten. Gir et godt feste =)

Jeg har fått swixkoffert til jul og burde egentlig tatt meg tid til å fjerne de greiene der – men det ble med tanken. Så smørte jeg på med blått da – som jeg bruker fra -25 til +10.. Ble hele 6km på 44minutter uten pause. Det betyr faktisk at jeg “nesten” løper dobbet så fort som jeg klarer å gå på ski. Det er egentlig litt fascinerende at det går an å være såå utrolig ræva på ski – tiltross for preppinga også.

Under disse 6km fikk jeg kramper under begge fotbladene, vondt i vrista, smerter i hofta og følte meg som en 92 åring i ryggen. (ikke av den spreke varianten). Jeg turte rett og slett ikke mer – tilfelle jeg måtte avlyse morgendagens løpeøkt.”
Tre år og et veddemål var altså det som skulle til for at jeg skulle debutere i et skirenn. Ambisjonene, kunnskapen rundt prepp og skigleden var heldigvis mye høyere enn i 2009. Nivået derimot – stod nok ikke heeeelt i kontrast med min maratontid på 2:49 med løpesko.

Jeg er flink til å sette (vedde)mål og det er jo reisen til målet som er det fineste. Jeg tenker tilbake på alle skiturene jeg hadde i november og desember.
Opplevelsen av måneskinnstur med hodelykt. Gleden av å reise flere timer med bil for å finne trikkeskinner på fjellet. Mine første turer med vanvittig glid! Dessverre ble det litt for mye totaltbelastning i slutten av 2012 noe som førte til at jeg kun fikk gått 25km i 2013 før Holmenkollmarsjen.
Dagene før rennet trålte jeg internett for all mulig info. Smøretips, spenn, glid. Dette var det jeg endte opp med. Eller – det var egentlig fire marsipangriser der men den ene gikk ned på høykant rett før bildet ble tatt. Planen var å spare de to andre til jeg kom i mål, men den siste gikk på høykant rett ned før start. Med 10 vaniljegels i lomma skulle jeg ivertfall ikke gå tom på turen.
Bussturen til Sørkedalen var fin. Det var der jeg hadde høytlesing fra facebook via smarttelefonen min at det var -19 ved start i sørkedalen. Jeg var visstnok en festbrems…
Tiltross for null erfaring fra verken renn eller så mange minusgrader traff jeg klokkerent på bekledningen. Det tenkte jeg faktisk over flere ganger underveis at jeg ikke frøs noen steder. Digg!

Kort fortalt koste jeg meg opp bakkene helt til ca 10km. Da kjente jeg at det var noe som ikke stemte i skoen. Jeg måtte derfor stoppe og kunne konstantere at det var gått hull i foret på skiskoen. Dette ble ganske vondt etterhvert og såret så omtrent slik ut da jeg oppsøkte rødekors ved 13 km. Jeg ble utrolig glad da de tilbød seg å prøve å tape opp hælen min slik at det kanskje holdt til neste rødekors stasjon. Men det holdt hele veien! Ikke mye motiverende å miste halve hælen når det er igjen 41km av rennet. Festet, været, humøret var nesten på topp hele veien – men gliden var ganske dårlig. En ting jeg mislikte var at det står hvor LANGT det er igjen. Det var ganske uvant.

Da jeg takket for meg på Røde Kors stasjonen så var det siste jeg sa:
“Tusen takk, ikke noe moro å gå med det her de neste 30km!”
Da svarte han:
“30km? Det 40km skiltet står jo 1km borti her.”

Når man løper maraton får man vite hvor langt man har løpt! Jeg pleier nemlig å lure meg selv til å tro at det er igjen mye kortere enn det er, og når du da får 40km i fleisen på et digert skilt så er det ikke så mye å diskutere =)

Fra 30-40km synes jeg det var fryktelig tungt. Jeg begynte å gå tom samtidig som jeg jeg var støl steder jeg ikke engang var klar over at man kunne bli støl.

Jeg husker når jeg så “15km-igjen-skiltet” så ble jeg så utrolig glad. 15 av 54 km er så utrolig kort! Det er rett rundt hjørnet! Så kom jeg på at 15km kunne fort ta 90minutter. 90minutter! Da kjente jeg at absolutt ALL energi bare forsvant ut av kroppen.
Det tok 4timer og 54 minutter men jeg kom til mål! Leffe Blonde smakte NESTEN like godt som etter en asfaltmaraton. Jeg burde kanskje vært fornøyd med at veddemålet gikk i min favør, men alikevel så tror jeg at jeg kan så mye bedre. Tiltross for at kroppen er helt knust etter min livs lengste skitur så har jeg lyst til å gå igjen til neste år. Jeg har lyst til å være bedre forbredt og ha bedre glid. Hvis jeg skal gå ETT skirenn til neste år så blir det nok Holmenkollmarsjen. Skiforeningen KAN virkelig å arrangere renn!

På lørdag vedder jeg ei kasse på at vi blir over 30stk som løper langtur i Oslo! Det er bare å bli med!